
The Jazz Singer
The Jazz Singer sin plass i filmhistoria er sentral, som den første spelefilmen med synkronisert lyd på snakking.
Filmen handlar om ein jødisk son som trassar tradisjonane til familien og sin religiøse far, og går etter draumen sin om å bli jazzmusikar.
Dette er ein heilt grei film med ei kurant historie og litt musikk her og der. Eg skal ikkje skryte på meg at eg blir den største fanen av dette, og såg mest filmen på grunn av heile greia med å vere den første lydfilmen.
Familiekonflikten er meir interessant enn den historiske statusen for skribenten på TSorensen 1001 Movie Blog (tsorensen1001.blogspot.com). Han les historia som eit sterkt drama om kontroll, skuld og kravet om å følge tradisjonane. Eg fekk mindre ut av henne. Men den vinklinga peikar på noko det er lett å oversjå når filmen først og fremst blir sett som ein milepåle i lydfilmen.
Om musikal og eldre jazz er di greie, er nok kanskje ikkje The Jazz Singer så dum. Eg har meir sansen for jazz enn den typiske musikalen.
