
The Last Hunt
Bøffeljakta er utgangspunktet i The Last Hunt, men det er konfliktane mellom menneska som held filmen i gang. Ei jaktgruppe skal arbeide saman. Etter kvart blir det stadig vanskelegare å sjå korleis dei skal klare det.
Sandy McKenzie (Stewart Granger) blir med Charlie Gilson (Robert Taylor) på jakt. Dei har svært ulike haldningar til både arbeidet og menneska dei møter. Hatet mot urfolk er ikkje berre noko som blir nemnt i bakgrunnen. Det er ein del av det som gjer den eine mannen farleg også for dei rundt han.
Eg likar at situasjonen får eskalere gradvis. Filmen treng ikkje kaste inn ein ny konflikt kvar gong det skal skje noko. Han let heller motsetningane som alt finst i gruppa, få meir plass. Då blir det tydelegare kor lite som skal til før samarbeidet sluttar å vere mogleg.
Andrew Wickliffe skriv på The Stop Button (thestopbutton.com) at Robert Taylor etter kvart held både resten av gruppa og publikum i eit slags grep. Han er meir begeistra for filmen enn eg er, men peikar på noko som forklarer kvifor opptrappinga fungerer. Når ein av mennene er så utrekneleg, treng ikkje filmen mange nye ingrediensar for å halde spenninga oppe.
Oppbygginga er enkel. Det er mann mot mann, og ein situasjon som blir verre litt etter litt. Eg synest filmen får nok ut av dette til å gi både spenning og action. Han blir ikkje ein stor westernfavoritt for meg, men konfliktane er klare, og han gir dei tid til å vekse.
