Kvifor The Longest Week ikkje har blitt betre mottatt er for meg uforståeleg. Og eg ser på meg sjølv som merksame på kvifor filmar eg ikkje likar gjer det godt, og motsett.
Den einaste grunnen eg kan komme på er at folk har ei kulturelt avhengig misunning for rike personar. Ei uforståeleg og hårreisande haldning, då evna til ein person til å skape verdiar er ei positiv sak. Eller som i denne filmen, å bli fødd av rike foreldre skal ikkje gjere deg til ein hata person. Det er mogleg eg legg for mykje av mine erfaringar omkring misunnelige menneske i Noreg bak dette. Men The Longest Week er ein så god film at eg ikkje ser så mange andre moglege årsaker.
Som eg er inne på så handlar det om ein rik og vaksen mann, som har levd eit trygt liv fordi faren har jobba for det. Sannsynlegvis. No må han flytte ut, og han mistar tilgangen til pengane til familien. Dette blir ein prøvelse, og ein som blir formidla på ein stilfull måte, og har snev av romantisk komedie i seg også. Noko som gjer filmen lett å fin og sjå.
Den sterke konkurranseiveren mellom dei to vennene i dei sentrale rollene er ei vel så morosam greie, som er med på å gjere dette til den velfungerande og noko særeigne, men samtidig lett tilgjengelege filmen som han er.