
The Odyssey
Christopher Nolan sin The Odyssey er ei filmatisering av Homers episke dikt. Filmen varer i to timar og 52 minutt. Eg sit aldri og kjenner på lengda.
Det er ei forståeleg formidling av The Odyssey, som unngår å gå seg vill i alle sine karakterar og forteljingar.
Handlinga følger Odyssevs på den farefulle heimreisa til Itaka etter den trojanske krigen. Der møter han skapningar som kyklopen Polyfemos, sirenene og trollkvinne Kirke. Det er mykje materiale å få inn i éin film. Filmen har ei oppbygging som gjer at tida forsvinn.
Det er ikkje sånn at alt er fjerna eller forenkla berre for å spare tid. Storleiken på innhaldet er stor, og likevel klarer Christopher Nolan å halde oversikten. Dei mange rolefigurane får rom. Dei druknar ikkje den overordna forteljinga. Handlinga held seg samla, sjølv når ho går over lengre tid og fleire stader.
Korleis får Christoper Nolan ei så lang forteljing til å kjennast lett å følge? Matt Zoller Seitz på RogerEbert.com (rogerebert.com) trekker fram samspelet mellom regien og klippinga til Jennifer Lame. Han meiner tilbakevendingane til ulike tidspunkt endrar tydinga av det me har sett, og at filmen verkar kortare enn speletida. Det er ei god forklaring på kvifor strukturen gjer så sterkt inntrykk på meg.
Opplevinga er samanhengande, og det blir aldri for mykje. Det er eit stykke arbeid å få så mykje til å fungere på så kort tid, relativt sett.
Me møter Odyssevs (Matt Damon) og Penelope (Anne Hathaway). Skodespelarane gjer jobben sin, og resten av ensemblet likeins. Men det er strukturen og forteljargrepet som gjer mest inntrykk på meg. Det er ei lang historie me skal gjennom.
Det er så godt bygd opp at tida går, og ein sit igjen med inntrykk av ein film som verkar kortare enn han eigentleg er.
