
The One I Love
Dette er ein av dei filmane som startar med ei artig og uvanleg idé, men som ikkje heilt veit kva den vil seie med det. Utgangspunktet er eit par som dreg på retreat for å fikse forholdet sitt og møter versjonar av kvarandre som er betre på overflata. Problemet er berre at filmen verken tør å gå djupt nok inn i det psykologiske spelet, eller tek seg bryet med å forklare korleis alt heng saman. Det blir meir frustrerande enn fengslande.
Elisabeth Moss er flink som ofte, og held mykje av det heile oppe med nyansar og nerve. Ho får òg mykje å spele på, sidan filmen leikar med identitet. Mark Duplass gjer òg ein ok figur, men dynamikken mellom dei er av og til litt flat. Mykje av filmen kviler på samtalar og endring i åtferd, og det fungerer til ein viss grad, men så mister filmen piffen.
Det er ikkje ein dårleg film, berre litt for vag og stilleståande. Han held på interessa ei stund, men avslutninga er kjedeleg. Det kjennest ikkje som han kjem fram til noko. Ein idé som hadde kledd eit kortare format, gjerne som ein kortfilm.
Uvissa blir ein styrke for skribenten på The Arts – JustMeMike’s New Blog (jmmnewaov2.wordpress.com). Han likar at filmen legg fram eit puslespel utan å løyse alt, og meiner Elisabeth Moss og Mark Duplass får samspelet til å fungere godt. Eg finn mindre glede i det uavklarte. Når ideen først har vekt interessa, treng eg at filmen kjem vidare med han, ikkje berre gir meg meir å lure på.
