
The Pianist
Eg er ikkje særleg glad i actionkrigsfilmar med skyting på slagmarka, bombefly og krigsskip. Krigsdrama har eg meir sansen for. Der står historia ofte meir sentralt. Og der er krigen omstende som kan gi eit personleg drama ein ekstra dimensjon, som eit fysisk hinder utanfor kontrollen til ein person.
Sånn som i The Pianist om ein jøde (Adrien Brody) og kampen hans for å overleve under andre verdskrig. Som dyktig pianist har han ein sjanse, og det er dette håpet som gir den nødvendige spenninga. Regissøren Roman Polanski har laga ein både visuelt vakker film og ein film med ei sterk historie.
Det personlege perspektivet blir òg framheva på World of Blackout (worldofblackout.blogspot.com). Omtalen meiner filmen held seg tett til Szpilman og lèt oss sjå mykje av krigen på avstand gjennom han, samtidig som sjølv dei små glimta av håp er prega av uro. Det passar godt med skiljet mitt mellom krigsaction og krigsdrama. Her er det ikkje slaget som er målet. Det er kva eit menneske må gjennom for å halde fram med å leve.
