
The Player
Ein del filmar er meir for dei som likar film enn for dei som berre vil sjå noko. The Player høyrer til denne gruppa. Her er me midt i eit Hollywood som parodierer seg sjølv. Han har studiofolk som drikk dyre drinkar, avviser hundrevis av manus og plukkar ut dei få med mest kommersiell potensiale. Og han har ein heil haug med kjendisar somn dukkar opp og spelar seg sjølve.
Tim Robbins gjer ein god figur som Griffin Mill, ein mann som får panikk når han byrjar å få trugande brev frå ein manusforfattar. Historia går framover i eit tempo som gir plass til både spenning og satire, og sjølv om det ikkje alltid er like engasjerande, så ligg det heile tida noko humoristisk i botn.
Robert Altman blandar krim og kommentarar på smart vis. I blant blir det litt for introvert, men så kjem det ei scene som løftar filmen att. Slutten er slik. Dette er ikkje ein film eg set høgst, men han er så fullkomen på det han gjer at eg likevel må like det.
Benn Farrell legg særleg vekt på dobbeltspelet på The Official Movie Blog of Benn Farrell (wheresthehumanity.wordpress.com). Han meiner filmen både fungerer som eit innblikk i Hollywood og som ein thriller der me vil følge spora vidare. Eg er ikkje like oppslukt heile vegen. Men den blandinga gir filmen fleire måtar å halde interessa på, også når bransjevitsane blir litt innvende.
