
The Quiet Earth
Eg er veldig glad i filmar der berre eitt eller nokre få menneske er igjen på jorda. Det høyrest kanskje rart ut. Eg håpar sjølvsagt ikkje på noko slikt, men på film er det noko fascinerande ved å sjå stader som nesten aldri er tomme, heilt utan folk.
I The Quiet Earth vaknar Zac Hobson (Bruno Lawrence) til ein slik situasjon. Han finn ikkje andre menneske og må prøve å forstå kva som har skjedd. Verda rundt han står der framleis, men det vanlege livet er borte.
Det visuelle er berre ein del av interessa mi. Kva skal du eigentleg gjere når du er åleine? Er det eit poeng å halde fram utan nokon å dele livet med? Svaret kjem kanskje an på kva du er interessert i. Så er det spørsmålet om kor langt du skal gå for å leite etter andre, og kva det kan koste.
Jennie Kermode trekker på Eye For Film (eyeforfilm.co.uk) fram at hovudpersonen er vanleg nok til at me kan kjenne oss igjen i han. Bruno Lawrence gjer ein mann som stundom gjer lite, interessant å følge. Det passar godt til ei historie der spørsmåla om korleis du skal leve, er like viktige som det som har skjedd.
Eg synest filmen gir meg mykje av det eg håpar på frå dette temaet. Dei tomme stadene og tankane som følger med, er nok til at eg blir verande i opplegget. The Quiet Earth er ein god film som treff ei interesse eg allereie har.
