
The Rookie
I starten verkar dette som ein heilt streit og smått oppløftande sportshistorie, basert på verkelege hendingar og med ein klassisk følg draumen din-moral. Dennis Quaid spelar ein tidlegare baseballdraumar som har slått seg til ro som lærar og trenar, men får ei ny sjanse til å prøve seg i dei store ligaene etter eit veddemål med laget sitt. Historia er varm og ukomplisert, og filmen held ein vennleg og familievennleg tone gjennom det heile.
Men nettopp dette blir også litt av problemet. Den gode kjensla og Disney-prega gløden gjer filmen temmeleg trygg og tannlaus. Det manglar motstand, konflikt og djupare relasjonar. Spesielt i skildringa av familien til hovudpersonen. Det er synd, for historia hadde potensial til å treffe hardare og kome nærare innpå hovudpersonen. I staden blir det mykje av det same. Pitching-scener som kjennest kopierte, eit tempo som går litt i stå midtvegs, og ei overflatisk behandling av kva det eigentleg kostar å følge ein draum i vaksen alder.
Alt i alt ei triveleg oppleving, men òg ei som glir lett forbi utan å sette spor. Inspirasjonen er der, men filmen kunne ha gjort meir ut av det.
Den trygge tonen er for andre nettopp ein del av det som fungerer. Van Roberts på Cinematic Revelations (vanscineblog.blogspot.com) er svært begeistra for den ukompliserte og oppløftande sportshistoria, og rosar eit manus utan store fakter. Eg likar også varmen, men saknar meir motstand og nærare relasjonar. For meg er det ikkje nok at forteljinga er triveleg når ho kunne ha gitt draumen og vala til hovudpersonen større tyngd.
