
The Sting
Uheldig svindel blir til eit storkupp av ei hemn i denne Oscar-vinnande filmen frå 1973. Heile sju statuettar tok han med seg frå gildet.
Filmen spelar på lag med lovlause og glorifiserer bilde av svindlaren med tanke på ulovlegheiter og lova. Men filmen er ganske så rik på trådar og klarer å forvirre meg nok til at eg blir overraska på slutten.
Det fine er at dei mange trådane ikkje krev at alt blir forklart i detalj. Daniel Mumby rosar på Three Men on a Blog (threemenonablog.blogspot.com) korleis filmen stolar på publikum og gjer eit innfløkt opplegg lett å følge. Me treng ikkje forstå alle reglane for å bli med. For meg passar det godt med overraskinga til slutt, der filmen har halde på merksemda utan å gjere løysinga opplagd.
Oppbygginga og dei einsidige fokuset mot ei hovudhistorie i filmen, der ingen delar ser ut til å vere overflødige. Alt slikt er med på å gjere dette til ein god film. Lydsporet verka kjent og passar i 1930-talsmiljøet, som gir inntrykk av å vere ekte på film.
