
The Ten
Førsteinntrykket var at dette kunne bli morosamt, med ei samling av små historier og eit solid lag av skodespelarar. Men det heile blir mest med ideen, og verkar aldri meir enn noko halvferdig. Ti små sketsjar, løyst knytta til dei ti boda frå den kristne bibelen, men utan særleg felles retning eller poeng. Humoren er grov, på ein måte som overraskar, og ikkje noko smart. Det blir meir som at filmen prøver for hardt å vere frekk.
Det finst augeblinkar som får meg til å trekke smile, og enkelte av dei rare ideane kunne vore gode om dei var betre utvikla. Men sketsjane varer for lenge og blir ståande å stampe i same poenget. Mellomsekvensane som bind det saman, gjer heller ikkje stort for å løfte heilskapen.
Ujamnskapen blir også nemnd av Joshua Rothkopf på Time Out (timeout.com). Han meiner nokre småfilmar er skarpare enn andre, og saknar ein samlande figur i ensemblet, sjølv om han får meir glede av resultatet enn eg gjer. Det er lett å kjenne igjen problemet. Ei rekke sketsjar kan godt sprike, men her opplever eg at dei enkelte ideane blir haldne gåande for lenge utan å gi nok nye latterpoeng.
Sjølv med dyktige skodespelarar og eit par kreative påfunn, blir resultatet dårleg. Det er mykje støy. Eg sat att med ei kjensle av at filmen hadde vore betre om han hadde våga å vere anten skarpare eller hang meir saman. Slik han er no, er det berre ei rotete samling idear utan den gnisten som trengst for å vere verkeleg morosam.
