
The Tree of Life
Terrence Malick betyr særeigen film, og The Tree of Life er ikkje noko unntak. Historia blir fortald på eit poetisk vis. Det ser svært bra ut, og eg likar musikkbruken. Likevel kjem eg ikkje heilt nær personane og dramaet.
Ein vaksen mann ser tilbake på oppveksten i Texas på 1950-talet. Minne om foreldra og brørne blir sette saman med bilete som strekker seg heilt tilbake til byrjinga på universet. Eit familieliv blir del av noko mykje større.
Eg kan like bileta og musikken utan å få like mykje ut av det menneskelege dramaet. Her blir avstanden stor nok til å prege heilskapen. Det er mykje å setje pris på, men eg skulle gjerne kjent meir for menneska.
Emma Simmonds skriv på The Arts Desk (theartsdesk.com) at foreldra får større vekt som symbol enn som karakterar. Ho beundrar filmen, men peikar også på avstanden som kan oppstå. Der set ho ord på noko av problemet mitt.
