Det verste, men også det mest fornøyelege med The Valley of Light er den forferdelege prestasjonen til American Pie-alumn Chris Klein. Han kan verken snakke, gå eller smile på ein truverdig måte. Difor seier karakteren hans lite, og framstår som ein person med mange tankar.
Historia i The Valley of Light handlar om ein soldat vendt heim frå andre verdskrig. Sant heim blir feil, for han har verken hus eller familien igjen, bortsett frå ein bror i fengsel. Dette og kanskje hans opplevingar i krigen gjer at han legg ut på vandring, som til slutt tar han til ein idyllisk småstad i ein dal. Der knyt han band til innbyggjarane, og spesielt til ein foreldrelaus unge som han lærer å fiske.
Filmen blander romantikk og tragedie til ei førebels kjensleladd blanding som ikkje går heilt heim, mest på grunn av Chris Klein. Men den sterkt føreseielege historia som gjerne finst i Hallmark-filmar, og ein dose ufrivillig komedie og cheesy stunder, underheld meg akkurat passe til at dette går heim.