Hopp til hovedinnhold
Plakat for The Witch (2015)

The Witch

Film
4

Språket er noko av det eg kjem til å hugse frå The Witch. Måten menneska snakkar på, gjer mykje for kjensla av å vere i ei anna tid. Det er også ein viktig del av kvifor denne skrekkfilmen fungerer så godt for meg.

Ein puritansk familie slår seg ned ved ein skog i New England på 1600-talet. Når noko fælt skjer, blir både trua og tilliten mellom familiemedlemmene sette på prøve. Thomasin (Anya Taylor-Joy), den eldste dottera, står sentralt i det som utviklar seg.

Eg likar stemninga Robert Eggers får fram. Dette kjennest som ein skrekkfilm med noko ekstra, og den historiske verda er ein del av det. Språket blir ikkje berre pynt rundt historia. Det er med på å gjere avstanden til vår eigen kvardag større, og dermed også møtet med denne familien meir særmerkt.

Brian Eggert peikar på Deep Focus Review (deepfocusreview.com) på korleis religiøs frykt og tidsriktige detaljar gjennomsyrer filmen. Han trekker fram kontrollen over stemninga. Det passar godt med inntrykket mitt. Filmen får mykje ut av den verda han bygger rundt familien.

Dette er gode greier. The Witch har eit uttrykk som gjer han lett å skilje frå andre skrekkfilmar, og for meg er det særleg orda og måten dei blir sagt på som sit igjen.