
Tolkien
Eg treng ikkje vere oppteken av The Lord of the Rings for å like Tolkien. Det er først og fremst ei god historie om ein ung mann. At han seinare blei ein berømt forfattar gir bakgrunn, men er ikkje det einaste filmen har å leve på.
John Ronald Reuel Tolkien (Nicholas Hoult) finn vennskap, kjærleik og ei sterk interesse for språk. Forholdet til Edith Bratt (Lily Collins) og fellesskapet med skulevennene blir viktige delar av ungdomstida. Første verdskrigen grip inn i dette livet.
Eg likar at denne utviklinga kan bere ei historie i seg sjølv. Filmen treng ikkje berre vurderast etter kor mange spor frå dei seinare bøkene me kan finne. Vennskap og det å prøve å finne sin eigen veg er nok til å halde meg interessert.
Sheila O’Malley på RogerEbert.com (rogerebert.com) set pris på møta mellom menneske som verkeleg er opptekne av språk og idear. Samtidig meiner ho koplingane mellom krigsbilda og den seinare fantasiverda blir for direkte. Det er eit relevant skilje. Eg finn mest å hente i historia om mennesket, også utan å krevje ei forklaring på korleis heile forfattarskapen oppstod.
