
Top Gun
Når eg leita rundt på Filmdagbok i dag etter innlegg eg kunne lenke saman, fann eg ut at eg hadde gløymt å skrive om Top Gun tidlegare. Eit bevis på at glippar kan skje.
Det eg hugsar frå filmen av tyding er som følgande. Dette er ikkje favorittsjangeren min. Musikken, miljøet, rollefigurane, alt er ti hakk for mykje full av amerikansk fedrelandskjærleik. Det er lov å vere glad i landet sitt, men ver så snill. Og ikkje legg skulda på meg for at eg har sett filmen. Eg kunne ikkje vite at det var så gale før eg hadde sett han.
Den militære sjølvkjensla går ikkje upåakta forbi på The Armchair Critic (thearmchaircritic.blogspot.com) heller. Skribenten samanliknar filmen med ein lang rekrutteringskampanje, men meiner likevel at skodespelet og actionen gjer han svært underhaldande. Eg klarar ikkje å legge den same velviljen til. Når musikken, miljøet og personane alle dreg i same sjølvforherlegande retning, blir heilskapen for mykje. At andre får ei god actionoppleving ut av det, endrar ikkje inntrykket filmen etterlet hjå meg.
