
Tracks
Tracks har ei historie som inspirerer meg. Det er ikkje så ofte ein film får til akkurat det, og det er noko av grunnen til at denne blir såpass god for meg. Mia Wasikowska er den andre viktige grunnen.
Robyn Davidson (Mia Wasikowska) legg ut på ei lang vandring gjennom den australske øydemarka. Ho har med seg kamelar og hunden sin. Filmen bygger på ferda ho gjennomførte i 1977 og seinare skreiv bok om.
Det er sjølve historia eg finn noko løftande i. Eg likar å sjå eit menneske gå inn i eit slikt prosjekt og møte utfordringane det fører med seg. Mia Wasikowska gir filmen eit godt sentrum. Ho er med på å gjere dette til meir enn ei skildring av ein lang tur.
Gareth Rhodes rosar på Gareth Rhodes Film Reviews (garethrhodes.wordpress.com) korleis Mia Wasikowska får fram styrken i hovudpersonen. Samtidig meiner han det lukka ytre hennar skaper avstand. Eg får meir ut av møtet med henne, men det er interessant korleis same rollefigur kan verke både sterk og vanskeleg å kome nær.
Eg saknar ofte filmar som gir meg denne kjensla av inspirasjon. Tracks gjer det, og det løftar heilskapen for meg. Dette likte eg godt.
