
Triumph des Willens
I 1934 hadde nazistpartiet i Tyskland ei samling i Nuremberg. Leni Riefenstahl dokumenterte folkemengdene, marsjeringane og talane. Resultatet er den i underkant av to timar lange propagandafilmen Triumph des Willens.
Forutan å vere pent filma og å vere ei skremmande oppleving er Triumph des Willens lang og kjedeleg. Det er både imponerande og fælt å følge tusenvis av soldatar og folk så synkronisert som her. Men det er monotont og slitsamt i lengda, og filmen blir fort gammal.
Trass i dette er det greitt å ha sett filmen. Han er lærerik i si sentrale rolle i film- og verdshistoria. Det gjer han verdt å ha sett, sjølv om eg kunne klart meg med halve lengda.
Det same skiljet mellom filmatisk kraft og ei tung sjåaroppleving finst på The Good, The Bad and The Critic (goodbadcritic.blogspot.com). Michael Carlisle rosar bileta, men omtalar filmen som lite underhaldande og skremmande i måten han viser einsretting på. Det passar med inntrykket mitt av noko som er både imponerande og fælt. Den historiske interessa blir større enn lysta til å sitte gjennom alle gjentakingane.
