
Viaggio sola
Då eg las om Viaggio sola, fekk eg lyst til å sjå han. Ei kvinne som reiser rundt og inspiserer luksushotell, burde kunne gi grunnlag for interessante møte og opplevingar. Filmen innfrir ikkje dei forventingane.
Irene (Margherita Buy) sjekkar hotell utan å avsløre kven ho er. Ho skal finne ut om dei held standarden dei lovar. Jobben lar henne bu på flotte stader, men gjer også at ho stadig er på veg vidare frå det som liknar eit vanleg liv.
Det var dette livet eg såg moglegheiter i. Eg venta ikkje nødvendigvis eit stort eventyr, men noko meir ut av vekslinga mellom reisene og livet utanfor arbeidet. Eg blei skuffa over kor lite filmen enda med å gi meg.
Chuck Bowen omtalar filmen som A Five Star Life på Slant Magazine (slantmagazine.com). Han rosar Margherita Buy og likar at historia unngår fleire opplagde konfliktar, men saknar etter kvart at ho fører nokon stad. Det siste er lett å kjenne igjen i mi eiga oppleving.
Eit tiltalande premiss er ikkje nok. Eg sit mest igjen med lysta på den filmen eg trudde dette kunne bli.
