
Yankee Doodle Dandy
Yankee Doodle Dandy er ein fargerik film i svart-kvitt. Det ligg mykje energi i dette portrettet av George M. Cohan (James Cagney). Eg synest James Cagney er eminent, og han gjer den patriotiske underhaldninga langt meir levande enn ei enkel skildring av historia skulle tilseie.
Filmen følger livet til Broadway-artisten og låtskrivaren frå familieunderhaldninga til dei større scenene. Forteljinga gir plass til songane, arbeidet og ønsket om å nå eit publikum. Det er eit portrett som er bygd for å underhalde, ikkje for å grave fram dei mørkaste sidene ved livet hans.
Det er særleg det sprellande ved James Cagney eg likar. Han held ikkje berre historia i gang med replikkar. Kroppen og rørsla er ein stor del av framstillinga. Då får filmen ein energi som ein ikkje kan lese ut av eit handlingsreferat.
Roger Ebert legg på RogerEbert.com (rogerebert.com) mykje av storleiken i filmen til nettopp James Cagney, medan han meiner sjølve biografiforma er ganske ordinær. Det er eit godt perspektiv på kvifor eit velkjent opplegg likevel kan bli så givande. Ein skodespelar kan tilføre noko som strukturen åleine ikkje har.
Patriotismen er heller ikkje noko filmen prøver å skjule. Ho er ein del av songane og av portrettet. Eg synest det høyrer til det uttrykket filmen går inn for, og det blir formidla med ei kraft som passar scenelivet han handlar om.
Eg fekk mykje glede av dette. Svart-kvitt gir ikkje noko dempa inntrykk når hovudrolla fyller filmen på denne måten. Yankee Doodle Dandy er ein vellukka musikal og eit portrett eg likar å sjå.
