
Burn Notice
Det er underhaldande å sjå ein lur spion bruke hemmelege triks og skarpe replikkar til å redde folk i knipe. Særleg når det blir gjort med både glimt i auget og ein stram episodeformel.
Første sesongen av Burn Notice var lett å like. Han blandar action, humor og eit dryss av større mysterium. Eg set pris på den faste strukturen, der Michael hjelper ein ny person kvar episode, samtidig som han prøver å finne ut kven som har burna han.
Men eg fekk aldri lyst til å halde fram etter sesong ein. Det kunne ha vore skarpare.
Første sesongen gav tvert imot meirsmak for skribenten på Double O Section (doubleosection.blogspot.com). Omtalen rosar den sjarmerande forteljarstemma, dei utspekulerte opplegga og Jeffrey Donovan som samlingspunkt for eit sterkt ensemble. Eg skjønar godt kva som freistar, for actionen og humoren er lette å like. Likevel gir ikkje denne vellaga blandinga meg heilt det ekstra som skal til for å halde fram etter den første sesongen.
Som serie trur eg han først og fremst forsøker å vere kul, og kanskje ikkje har så mykje meir på hjartet.
Eg ser for meg at det kunne blitt meir av det gode i vidare sesongar, men for min del heldt det med den første. Det sit litt inne å gi seg òg, for eg er Bruce Campbell-fan.
