
Cassandra
Cassandra har ein spesiell vri på historia om kunstig intelligens som truar menneska. Her er me i eit smarthus med retrostil. Det tonar ned inntrykket av eit stort elektronisk show, samtidig som det skaper ei ganske uggen stemning.
Ein familie flyttar inn i huset, der ein gammal digital assistent vaknar til liv. Cassandra (Lavinia Wilson) skal hjelpe dei, men har også eigne interesser i kva slags familie huset skal romme.
Eg likar ideane. Det gamle uttrykket gjer dette til noko anna enn ei historie der alt er blankt og moderne. Det blir passe ubehageleg å ha denne teknologien så tett på kvardagen.
Karina Adelgaard på Heaven of Horror (heavenofhorror.dk) meiner serien blir betre og mørkare etter kvart. Ho opplever at den aukande intensiteten gir god grunn til å sjå vidare. For meg er det likevel for mykje tid til historia som skal forteljast.
Seks episodar er for langt her. Eg har glede av den spesielle ramma og dei ubehagelege ideane, men dei hadde fungert betre i ei strammare forteljing. Cassandra er dermed interessant nok til å sjå, utan at lengda kjennest heilt fortent.
