
Desperate Housewives
Den første sesongen hadde ein driv som fanga meg. Det var noko med tempoet, balansen mellom drama og humor, og korleis ting utspelte seg som gjorde det lett å verte dregen med. Serien hadde ei lett handsaming av alvorlege tema, utan at det verka for overflatisk.
Samspelet mellom dei mange figurane er ei viktig forklaring på den sterke første sesongen i omtalen på Needcoffee.com (needcoffee.com). Skribenten meiner kvinnene fungerer truverdig som både venninner, konkurrentar og medsamsvorne, og at også dei mindre rollene høyrer til i heilskapen. Det passar med balansen eg blei dregen inn i. Serien hadde meir å spele på enn eitt mysterium eller éi stjerne, noko som gjer tapet av denne driven seinare desto meir merkbart.
Etter kvart merka eg at engasjementet dabba av. Det kjennest som om noko forsvann. Kanskje at det ikkje var nytt lenger, men blei ein såpeopera. Når det som gjorde serien levande ikkje var der meir, vart det vanskelegare å bry seg like mykje.
Då var det kanskje like greitt å gje seg medan det framleis var ein grei serie.
