
Ghost Whisperer
Det tok ikkje så mange episodar før mønsteret vart tydeleg. Eit spøkelse prøver å formidle ei historie, men vert avbroten. Jennifer Love Hewitt prøver å vidareformidle historia, men vert møtt med skepsis. Til slutt kjem tårene, og spøkelset forsvinn. Slik held det fram, episode etter episode.
I starten fungerer det heilt greitt. Men etter kvart blir eg lei av repetisjonen. Rollefigurane utviklar seg lite. Det blir klønete og melodramatisk.
Serien overdriv med nærbilete av tårer og rare antrekk. Eit par gode biroller finst innimellom. Og enkelte spøkelseshistorier kan treffe, noko som hindrar det frå å vere heilt bortkasta. Men for meg held det å sjå første sesong.
Ei meir positiv vurdering finst på Video Librarian (videolibrarian.com). Der blir særleg episoden med Melinda si mor trekt fram, fordi familieforholdet får meir plass enn det overnaturlege. Skribenten meiner dessutan at første sesong blir betre etter kvart. Det utdjupar kvifor enkelte historier kan treffe sjølv i ein så fast formel. For meg er det likevel ikkje nok variasjon i desse unntaka til at eg får lyst til å følge serien vidare.
