
Hybris
Hybris kan kjennast som ein liten og avgrensa serie. Det er ikkje noko stort problem når han har slike menneske å fylle plassen med. Eg likar rollefigurane og kjemien mellom skodespelarane svært godt.
Marius (Sjur Vatne Brean) prøver å finne ut kva som eigentleg skjedde på ein klassetur han hugsar lite frå. Saman med eit par andre byrjar han å nøste. Det handlar både om ei konkret hending og om korleis han skal leve vidare med det andre trur om han.
Einar Aarvig peikar på Periskop (periskop.no) på at serien legg handlinga etter vidaregåande, då den gamle klassen ikkje lenger finst. Det gir jakta på å få tilbake statusen sin eit litt merkeleg utgangspunkt. Eg synest det er eit interessant perspektiv på den vesle verda serien held seg til.
For min del er det menneska som gjer at eg blir med. Dei har god kjemi, og eg har glede av å vere saman med dei. Humoren fungerer, samtidig som det finst plass til litt drama og alvor.
Serien treng ikkje kjennast større enn dette for å vere god. Han har noko å fortelje innanfor den avgrensa ramma, og skodespelarar som får meg til å sette pris på henne.
