
Just Shoot Me!
Eg gjekk inn med ei viss forventing då eg tok fatt på Just Shoot Me! Men etter to sesongar sit eg ikkje igjen med noko. Det er stivt og kunstig. Som situasjonskomedie følger han oppskrifta så til punkt og prikke at det nesten blir parodisk.
Serien prøver å vere kvikk. Men han endar ofte i banale løysingar og karakterar som aldri kjem seg forbi stereotypane. Eg saknar å kunne bli interessert i karakterane.
For min del var det lite å hente. Det er mykje som ser ut til å vere meint som satire over magasinkulturen, men det blir ikkje så skarpt at eg som står på utsida likar det.
Eg blei mest sittande og tenke på kor mykje betre andre sitcomar frå same periode faktisk var.
Francis Rizzo III kjem til ei heilt anna vurdering av dei to første sesongane på DVD Talk (dvdtalk.com). Han merkar også den faste rytmen og dei tradisjonelle sitcommønstra, men meiner samspelet i ensemblet og fleire oppfinnsame episodar løftar serien. For meg blir ikkje den løftinga merkbar nok. Eg sit framleis med kunstige situasjonar og stereotypiar der han finn både kjemi og gode komiske høgdepunkt.
