
Manhattan
I serien Manhattan held me oss til ein militærleir under andre verdskrig. Topp hemmeleg forsking går føre seg der, i form av hovudsakleg to fraksjonar som skal realisere ideen om å skape ei atombombe.
Tida er knapp, for tyskarane prøver det same, og liv går tapt kvart minutt. Eksterne faktorar er ikkje dei einaste, det skjer viktige interne konfliktar i leiren som betyr mykje for serien.
Manhattan tar ei interessant historie og lager ein serie ut av det. Dette betyr at enkelte ting blir litt vel dryge, mens andre delar er fint å gå i djupna på. Serien er langt ifrå perfekt, iallfall første sesong som er den eg har fått sett hittil. Men det er godt nok til å bli underhalding verdt tida, sjølv om det i blant er på grensa.
Det er ikkje berre sjølve forskinga som kan gjere dette interessant. David Mello på Six Degrees of Geek (sixdegreesofgeek.com) trekker i omtalen av første episode fram korleis hemmeleghaldet skaper avstand mellom forskarane og familiane. Han rosar særleg Olivia Williams. Det er eit godt utgangspunkt for drama, og noko av grunnen til at historia toler å bli ein serie. Eg skulle berre ønske fleire av konfliktane fekk eit jamt sterkare driv.
Det tar ei stund å bygge opp nok grunnlag til å gjere det heile spennande, i tillegg til den innleiande interessa. Først i andre sesong aner eg i løpet av forteljinga at me nærmar oss noko. Dette var berre eit håp i starten, for med nokon seriar veit du aldri om det berre er vegen og ikkje målet som blir presentert. Manhattan har heldigvis ein akseptabel slutt.
