
Normal People
Normal People, basert på den kritikarroste romanen til Sally Rooney, har vore ei reise som seriesjåar, og etter ei grundig vurdering endar eg opp med ei rangering litt over midt på treet. Mine eigne opplevingar av serien skal eg forsøke å skildre, både styrkar og svakheiter.
Serien opnar med ein første halvdel som fengslar meg med si fine bilder og ei engasjerande framstilling av ung kjærleik. Dei to hovudkarakterane, Connell og Marianne, navigerer gjennom dei kompliserte løyndommene av kjensler på ein ekte og tiltalande måte. Skodespelarane, Paul Mescal og Daisy Edgar-Jones, leverer imponerande prestasjonar og formidlar den rå og sårbare unge kjærleikein på ein truverdig måte.
Likevel, når serien kryssar grensa til den andre halvdelen, blir det repetisjon og manglande karakterutvikling. Kommunikasjonssvikten mellom hovudkarakterane blir ei irriterande hindring for seriens framdrift. Situasjonane som driv dei to frå kvarandre verkar uforklarlege og lite realistiske. Melodramaet og overdrivinga tek overhand, og eg blir sittande att med eit ønske om å komme i mål.
Eg vart særleg frustrert av den manglande forklaringa på kvifor Marianne si familie, spesielt broren, opptrer så vondskapsfullt. Denne mangelen på bakgrunnsinformasjon gjer det vanskeleg å sympatisere med ho. Det er her eg tenker at serien har potensiale for å forsterke empatien mot Marianne, men det blir forsømt.
Gjennom mine eigne vurderingar peikar eg på gjentatt mangel på kommunikasjon mellom hovudkarakterane, noko som resulterer i frustrasjon. Dette elementet er kritisk, då det reduserer truverda til karakterane og skapar ei kunstig kjensle av dramatikk. Trass i skodespelarprestasjonar og vakker filmfotografi, blir serien hemma av gjentakande handlingsforløp og unnvikande av realistiske konfliktløysingar.
Serien kunne truleg ha blitt stramma inn og halvert lengda, sidan interessa synk dramatisk i den andre halvdelen. Historia slepar, karakterane kjem ut av fokus, og det heile blir repetitivt. Mange anmeldarar har vurdert serien høgt, men eg meiner at den første halvdelen startar sterkt, medan interessa dalar i den andre halvdelen.
Sam Bowerman på w/ Kathy and Sam (withkathyandsam.wordpress.com) heldt interessa oppe heilt til slutt, og meiner skodespelarane får fram ei nærleik som romanen ikkje gav han. Han har òg innvendingar, mellom anna mot overbruken av nærbilete og kor lite plass klasseforskjellane får. Me deler rosen av prestasjonane, men for meg klarer ikkje kjemien å vege opp for gjentakingane i andre halvdel.
I sum utforskar Normal People komplekse kjensler og kjærleik, men han unngår ikkje å gjere meg frustrert i framstillinga av karakterutvikling og narrative val. Normal People ein serie som appellerer særleg til dei som set pris på realistiske og komplekse kjærleikshistorier, sjølv om han ikkje er utan sine utfordringar. Samstundes er det kritikk knytt til karakterutviklinga, der nokon meiner at hovudkarakteren Connell er ein forferdeleg person som skjemast over kjærasten sin.
Alt i alt er Normal People ein serie som utfordrar og fengslar, men som ikkje unngår å gå i stampe. Han har klare styrker, men blir dregen ned av manglande kommunikasjon, repeterande handlingsforløp, og klisjéfylte element.
