
Rekviem for Selina
Rekviem for Selina prøver å seie noko om eksponering og sjølvbilete i eit medielandskap. Serien er laust basert på livet til Sophie Elise, og det merkar ein. Her er mykje som minner om verkelege hendingar, men med nok avstand til at det blir fiksjon heller enn biografi, håpar eg.
Grensa mellom verkelegheit og fiksjon blir problematisert av Håp Haugen-Viken på Studvest (studvest.no). Ho meiner likskapen med Sophie Elise kan gi sympati til den verkelege personen, medan uheldige val kan forklarast som oppspinn. Det er ei interessant innvending til avstanden eg håpar finst her. Kor fritt portrettet står, påverkar òg korleis ein les sjølvironien og kritikken.
Portrettet av Selina er skarpt. Serien er på sitt beste når den leikar med sjølvironi og viser fram episodar som tydeleg er henta frå eit miljø som består av influensarar, reality-tv og personleg merkevarebygging. Elli Müller Osborne gjer ein solid jobb i hovudrolla.
Likevel slit Rekviem for Selina med tempo og gjentaking. Episodane blir langdryge, og den overhengande dystre tonen pregar serien meir og meir, og eg er ikkje for glad i det dystre.
Alt i alt er dette ein serie som fungerer greitt, og som har sine augeblikk, men som ikkje set seg spesielt djupt. Grei underhaldning, men ikkje noko eg vil hugse eller tilrå.
