Hopp til hovedinnhold
Plakat for Shadowplay (2020)

Shadowplay

Serie
4

Det er ikkje berre hus som må byggast opp igjen i Shadowplay. Politiet skal forsøke å få ro og orden i eit Berlin der krigen har øydelagt både byen og mykje av tilliten mellom menneska. Eg synest det er eit godt utgangspunkt for eit drama.

Handlinga er lagd til 1946. Berlin er delt mellom dei amerikanske, britiske, franske og sovjetiske okkupasjonsmaktene. Max McLaughlin (Taylor Kitsch), ein politimann frå New York, kjem for å hjelpe ei tysk politigruppe leia av Elsie Garten (Nina Hoss). Det er mykje å rydde opp i og lite å arbeide med.

Det interessante er kor vanskeleg det er å skilje politiarbeidet frå resten av det som skjer. Lov og orden blir ikkje berre eit spørsmål om å finne ein gjerningsperson. Politikken set grenser for kva dei kan gjere, og korrupsjonen gjer det vanskeleg å vite kven dei kan stole på. Byen er rasert, men maktkampane er i full gang.

Eg likar at serien let dette prege miljøet. Uroa kjem ikkje berre frå kriminaliteten. Ho kjem også frå forsøket på å lage eit system medan fleire andre prøver å påverke kva slags system det skal bli. Politifolka må gjere jobben sin i dette, utan at dei har noko ryddig utgangspunkt.

Jonathon Wilson framhevar på Ready Steady Cut (readysteadycut.com) at serien gir plass til det tyske perspektivet sjølv med ein amerikanar i hovudrolla. Det er eit relevant poeng. Dei som faktisk skal leve vidare i byen, er meir enn bakgrunn for ein tilreisande politimann.

For min del fungerer dette godt. Etterkrigstida gir kriminalhistoria ei ramme der både personlege problem og politiske interesser får betydning. Det er nok å følge med på, og forsøket på å skape orden i ruinane blir meir interessant enn eit vanleg politioppdrag.