
Sirens
Sirens på Netflix er ein slik serie som legg eit slør av mystikk over seg frå første stund, og som held på det heile vegen. Kva er det eigentleg som føregår? Det blir aldri heilt klart, og sjølv om dette grepet gjer sitt for å halde interessa oppe, kunne serien med fordel vore litt tydelegare i kor han ville. Mystikken er der, men han blir meir eit bakteppe enn noko som driv forteljinga framover.
Bak dette ligg ei historie om familieband, om systrer som har valt kvar si retning i livet, men som likevel er tett vevd saman gjennom ei felles fortid. Det er ikkje spesielt originalt, men det fungerer. Serien held seg til eit nokolunde jordnært plan, og den korte forma gjer at det heile aldri rekk å bli treigt.
Forventninga om noko meir løyndomsfullt blir òg diskutert på Ramblings of a Supposed Writer (georgeapp137.wordpress.com). Skribenten venta på eit stort sektmysterium, men fann i staden familieband, misunning og sterke kjensler blant eksentriske rikfolk. Karakterane gjorde serien underhaldande likevel. Det liknar mitt inntrykk av at mystikken er ei ramme, medan historia om søstrene gjer sjølve jobben.
Me treng ikkje forvente sterke inntrykk eller varige refleksjonar her, men som lett tilgjengeleg underhaldning over nokre få episodar gjer Sirens jobben sin. Han krev lite, og gir akkurat nok tilbake.
