Hopp til hovedinnhold
Plakat for The Big Bang Theory (2007)

The Big Bang Theory

Serie
4

Kunsten å oppsummere tolv sesongar av ein serie i eit kort innlegg, er ikkje ein eg er trygg på å beherske godt nok til å gi eit korrekt inntrykk av heile opplevinga. Men det flotte med The Big Bang Theory er at serien stort sett har halde det same gode nivået, og er ein ukomplisert sak å oppsummere.

Kva er det som gjer ein trygg og grunn situasjonskomedie, som klart følger ei oppskrift slik The Big Bang Theory gjer, til ein god serie? Først og fremst karakterane og den vennskapelige stemninga. Det blir spelt mykje på eit samhald på tvers av dei ulike karakterane, og på sett og vis blir du ei forlenging av vennegjengen som sjåar av serien.

Samhaldet får eit fint uttrykk i avslutninga, slik Pete Kirkpatrick les henne på Pete Kirkpatrick’s Reviews (petekirkpatrickreviews.wordpress.com). Han rosar korleis Sheldon viser kva venene betyr for han, og korleis skodespelarane kombinerer kjent komisk kjemi med meir oppriktig varme. Han har òg innvendingar til episoden, men akkurat denne styrken passar godt med det som har halde meg knytt til serien.

Ein periode for nokon år sidan, då serien hadde gått eit par tre sesongar, var eg ikkje fullt så optimistisk. Det var som om serien hadde gått tom for energi, og eg såg for meg ei utvikling lik den i Two and a Half Men, ein anna Chuck Lorre-serie på den tida. Heldigvis løfta serien seg, av årsaker eg ikkje hugsar å ha tenkt vidare på, og har sidan den gong vore eon stabil og fornøyeleg komedie.

Eg har sett sesongane både samtidig som dei har gått, og oppsamla, og tykker at serien fungerer på begge måtar.