
The Haunting of Hill House
Eg kan godt like Mike Flanagan. The Haunting of Hill House gir meg mykje av det eg ønsker av ein skrekkserie. Stemninga sit, det ser godt ut, og forteljinga har ein flyt som får meg til å ville halde fram.
Steven Crain (Michiel Huisman) og søskena hans har vakse opp med opplevingar frå eit hus dei ikkje har klart å legge bak seg. Serien går mellom barndommen der og vaksenlivet etterpå. Det som skjedde, er framleis til stades i familien.
Eg likar korleis serien finn rom for å bygge opp stemning over tid. Skrekken får verke innanfor ei historie som held meg med. Det er ikkje berre nokre enkeltståande høgdepunkt eg sit og ventar på. Heilskapen fungerer godt.
Nick Harley framhevar familiedramaet på Den of Geek (denofgeek.com). Han meiner dei gamle såra kan vere like urovekkande som dei overnaturlege innslaga. Det gir eit interessant perspektiv på korleis fortida følger menneska vidare, også når dei ikkje lenger er i huset.
For min del treff både uttrykket og skrekken. The Haunting of Hill House er ein serie eg synest Mike Flanagan får mykje til med, og eg har det godt med å ha det ubehageleg her.
