
The One
The One lykkast både med premisset og gjennomføringa. Netflix-serien held koken gjennom åtte episodar, og det skjer noko heile vegen. Dermed held eg også interessa heilt fram.
Tanken er at DNA kan brukast til å finne den perfekte romantiske partnaren. Eit selskap tilbyr denne tenesta, og menneska som prøver henne, får nye spørsmål å handtere. Kva betyr det for forholdet ein allereie er i, dersom teknologien seier at ein annan passar betre?
Det er ein svært gjenkjenneleg idé med sin eigen vri. Jakta på den rette er kjent nok, men litt ekstra science fiction gjer dette interessant for meg på ein annan måte. Serien bruker den nye moglegheita til å sette i gang mykje.
På Cafethinking (cafethinking.com) blir serien kritisert for kynismen og fleire lite truverdige delar, men meldaren vedgår også at handlinga går raskt nok til å halde ein med. Eg er meir positiv til heilskapen.
Det er nok av etiske spørsmål, brot på etikk og teknologi som får følger for menneska. Eg likar at dette ikkje berre blir ein idé som blir presentert, men noko som held historia i rørsle. The One gir meg både eit interessant utgangspunkt og ein serie som faktisk får noko ut av det.
