
The Queen's Gambit
Nokre år etter at The Queen’s Gambit imponerte mange, har eg også fått sett serien. Eg kan eigentleg berre stadfeste at eg likte han godt. Det er gode karakterar her, og sjakken blir brukt på ein måte som gjer historia interessant å følge.
Beth Harmon (Anya Taylor-Joy som ungdom og vaksen, Isla Johnston som barn) lærer å spele sjakk på ein barneheim. Talentet gir henne ein veg inn i ei ny verd, men ho har også mykje anna å handtere i livet.
Det fine er korleis handlinga dreiar seg rundt sjakken utan at menneska blir borte. Spelet gir serien ei retning, medan karakterane gir meg grunn til å bry meg om kva som skjer rundt brettet.
Dave Nemetz på TVLine (tvline.com) meiner Anya Taylor-Joy gjer sjakkdramaet engasjerande også for dei som ikkje kan spelet. Han trekker fram korleis ho gradvis viser kjenslene bak det kontrollerte ytre. Det passar godt med det eg likar. Sjakken held historia i gang, men det er mennesket bak trekka som gir meg grunn til å bry meg.
Eg likar kor godt desse delane heng saman. The Queen’s Gambit har ei handling som utviklar seg på ein god måte, og menneske eg har lyst til å følge. Det var altså verd å kome seg gjennom den somlinga og endeleg sjå kva serien hadde å gi.
