
Ugly Betty
Eg kom aldri lenger enn ein sesong ut i Ugly Betty. Serien handlar om Betty Suarez som får jobb i eit motemagasin. Det er eit miljø ho eigentleg ikkje høyrer heime i.
Serien spelar mykje på kontrasten mellom Betty og resten av redaksjonen. Ho har tannregulering og fargerike klede, dei har høge hælar og er som glansbilete.
Ugly Betty blandar såpeopera med komedie og litt alvor. Betty har ein far som heiar på henne. Ho har ei søster som støttar henne. Og etter kvart også sjefen som set pris på å ha nokon rundt seg som ikkje er som alle andre. Det skjer mykje på ein gong, og serien held tempoet oppe.
Eg fekk ikkje heilt taket på tonen. Det blei litt mykje av det meste, og eg sleit med å bry meg. Men det var likevel noko der som gjorde at eg såg meir enn éin episode. Men òg berre ein sesong.
Tonen skapar eit liknande dilemma for Trevor La Pay på CHUD (chud.com). I omtalen av første sesong meiner han dramaet er overdrive og føreseieleg, men innrømmer at leikelysta og skodespelarane likevel får han med. Han finn altså meir glede i såpeoperaforma enn eg gjer. Det er interessant nettopp fordi me kan sjå dei same overdrivingane og likevel lande ulikt på om dei er sjarmerande eller berre blir for mykje.
