
Generation Iron
Generation Iron er som ein oppdatert versjon av Pumping Iron, med oppkøyringa til dei mest kjente kroppsbyggararane i vår tid, opp mot Mr. Olympia i 2013.
Lik Arnold Schwarzenegger og fleire blei følgde i forkant av 1975-konkurransen i Pumping Iron, er Phil Heath og Kai Greene og nokon til dei sentrale personane her.
Førstepremien har gått frå 1000 til 650 000 amerikanske dollar i løpet av dei siste 40 årene, musklane har blitt større, og konkurransen hardare.
Generation Iron består i stor grad av intervju med utøvarane, om deira trening, privatliv og forhold til sporten. Me følger dei alle over ein lengre periode. Kor langt dei kjem i forkant av, eller i sjølve konkurransen, tilfører filmen kvalifiserande rundar lik dei i konkurransen, og får filmen til å reflektere over innhaldet på ein spennande måte.
Dette er ekstremt, og det har sin underhaldningsverdi. For meg blir det ikkje den nye innsikta i den grad Pumping Iron var i miljøet, men eg synest Generation Iron er god og tilfører eit utvida innsyn i psyke og motivasjon. Rytmen til filmen dveler også mykje på desse alvorlege og stille stundene som skal gi personane djupne.
Det er også motivasjonen som gjer filmen interessant for skribenten på Inside Pulse (insidepulse.com). Omtalen meiner personlegdommane og dei ulike grunnane til å konkurrere betyr meir enn sjølve treninga og poseringa. Eg er samd i at dette er nøkkelen til filmen. Storleiken og det ekstreme fangar merksemda, men det er innblikket i kva konkurransen betyr for deltakarane som held interessa oppe. Eg blir likevel ikkje like overtydd om at dette fullt ut erstattar Pumping Iron.
