
Sanma no aji
Sanma no aji handlar om ein enkemann som innser at dottera bør få leve sitt eige liv, og ikkje berre stelle for han. Filmen er frå 1962, regissert av Yasujirō Ozu for Shochiku. Det var hans siste film, han døydde året etter, dagen han fylt 60. Chishū Ryū har hovudrolla som faren i familien Hirayama. Han var den mest brukte skodespelaren av Yasujirō Ozu.
Eg var i rett modus for å sjå Sanma no aji. Det krevst. Yasujirō Ozu sine filmar flyt godt, denne òg. Men dei er like nok til at eg må følge med ekstra godt på detaljar og dialog for å få utbyte av det. Filmen er god på den vanlege Yasujirō Ozu-måten.
Handlinga liknar på filmar som Banshun og Akibiyori. Her er det faren sitt perspektiv som tel. Hirayama er enkemann med vaksne born. Dottera er heime og passar på hushaldninga. Då Hirayama møter sin gamle skulelærar, får han vita at den gamle mannen bur saman med dottera, som har forblitt ugift for å ta seg av han og sjølv blitt gammal.
Filmen handlar om å sleppe taket. Det er små, stille scener, der tankane til Hirayama kjem sakte fram. Filmen er ofte lettsinna. Ting er aldri dramatiske på overflata, men kan vere det under.
Ro og sorg høyrer saman i omtalen hjå Laura’s Miscellaneous Musings (laurasmiscmusings.blogspot.com). Laura finn både trøyst, humor og hjartesorg i den enkle historia, og meiner at ho får oss til å tenke over familie og livsløpet. Det passar godt med det stille dramaet eg merkar. Filmen treng ikkje store utbrot for å vise kva det kostar Hirayama å gjere det rette for dottera.
Eg likte filmen. Samstundes er det ikkje lett å seie kvifor akkurat denne skil seg ut frå dei andre. Han flyt godt, men det gjer dei fleste Yasujirō Ozu-filmane.
Sanma no aji er ei god oppleving, men eg vil ikkje seie at det er meir enn det.
