
Spider-Man 2
Eg hugsar ikkje Spider-Man frå 2002 godt nok til å gjere ei grundig samanlikning. Likevel sit eg med ei kjensle av at den første filmen var betre. Spider-Man 2 tek seg noko opp mot slutten, men resten fascinerer meg ikkje særleg.
Peter Parker (Tobey Maguire) slit med å kombinere studium, kjærleik og livet som superhelt. Samstundes blir eit eksperiment med Otto Octavius (Alfred Molina) starten på ein ny trussel. Det er mykje å halde styr på for ein som også skal få kvardagen til å gå rundt.
Filmen har altså meir enn berre ein fiende å slåst mot. Men eit opplegg med personlege problem er ikkje nok i seg sjølv. Eg må bli interessert i det som skjer, og det blir eg berre delvis her.
Roger Ebert har eit heilt anna inntrykk på RogerEbert.com (rogerebert.com). Han likar nettopp korleis filmen gir plass til mennesket bak superkreftene, og meiner han fungerer frå starten. For meg kjem det tydelegaste løftet først seinare.
Slutten hjelper, utan at han gjer heile filmen like god. Eg sit igjen med ein grei superheltfilm og ei usikker kjensle av at eg hadde meir glede av førre runde.
