
Tatt av kvinnen
Det er noko eg likar godt ved humoren i Tatt av kvinnen. Han kan komme brått, utan at filmen dermed mistar omtanken for menneska det går ut over. Eg ler av situasjonane og har framleis lyst til at det skal gå bra med dei.
Mannen (Trond Fausa Aurvåg) er beskjeden og lite villig til å ta ein konflikt. Marianne (Marian Saastad Ottesen) tek stadig større plass i livet hans. Han gir etter, og etter kvart er det vanskeleg å sjå kor mykje han eigentleg har valt sjølv. Forsøka på å gjere opprør blir ikkje enklare av at han har late henne bestemme så lenge.
Eg la først merke til Trond Fausa Aurvåg i Den brysomme mannen. Også der spelar han ein mann som hamnar i ei tilvære han ikkje finn seg til rette i. Men samanlikninga har sine grenser. Tatt av kvinnen har ein heilt annan varme. Den brå humoren gir også meir liv til møta mellom menneska.
Det kunne vore lett å gjere Marianne til heile problemet. Samtidig gir passiviteten hans mykje av komikken. Han prøver å unngå ubehaget ved å seie frå, og endar med å gjere situasjonen vanskelegare for seg sjølv. Eg likar at filmen finn plass til fleire menneske rundt dette forholdet. Ingen kjennest unødvendige.
Kristin Aalen ler også av dei mislukka samtalane på Stavanger Aftenblad (aftenbladet.no), men meiner romantikken blir for lettvint. Eg har eit meir positivt inntrykk av varmen i filmen. For meg fungerer han saman med humoren, også når oppførselen er lite tiltalande.
Eg såg filmen på ein av dei sjeldne norske kinopremierane eg har fått med meg. Det gav meg endå ein grunn til å lure på kvifor eg ikkje gjer det oftare.
