
The Whole Nine Yards
The Whole Nine Yards prøver seg som ein mørk komedie i gangsterland, og kjem seg gjennom med eit visst glimt i auget, men utan å treffe heilt blink. Matthew Perry spelar ein nevrotisk tannlege i Montreal som brått får ein kjend leigemordar (Bruce Willis) som nabo. Det heile utviklar seg raskt til ein miks av misforståingar, drap, dobbeltspel og tilsynelatande romantiske forviklingar. Ta med eit skrudd persongalleri og stadige forsøk på å vere smart og morsom samstundes, så har du filmen.
Det fungerer tidvis. Matthew Perry køyrer på med sin karakteristiske, stressa energi, og har grei kjemi med Bruce Willis, som spelar det heile ganske avslappande. Amanda Peet er kanskje den som kjem best ut av det, som ei sprudlande og overraskande leiemordaraspirant. Men ikkje alt klaffar. Filmen er full av påtvinga vendingar. Humoren treff berre i rykk og napp. Spesielt i siste halvdel blir det meir slitsamt enn underhaldande.
Steve Pulaski på Steve Pulaski (stevepulaski.com) meiner filmen fungerer best når personane får rom, særleg Amanda Peet si blanding av alvor og spøk. Men han synest dei mange motiva og forviklingane etter kvart tek plass frå komikken. Det er eit konkret tillegg til inntrykket mitt av påtvinga vendingar. Ei slik historie treng ikkje vere enkel, men ho må gi skodespelarane høve til å gjere henne morosam. Det skjer ofte nok til litt underhaldning, men ikkje nok til at alt klaffar.
Dette er ein film som prøver å vere både Pulp Fiction og Friends, men endar opp som ei lettgløymd mellomting. Passe underhaldande for ein kveld der du ikkje forventar all verda, men ingen ny klassikar.
